Dette er noen av resultatene av en spørreundersøkelse gjennomført av SINTEF Helse på oppdrag fra Deltasenteret i Sosial- og helsedirektoratet.
Rapport STF78 A044518 Formidling av tekniske hjelpemidler i kommunene
Bestill rapporten fra SINTEF Helses bibliotek.
Sammendrag
Sosial- og helsedirektoratet, Avdeling for levekår ved Deltasenteret har gitt SINTEF Helse i oppdrag å kartlegge hvordan formidlingsprosessen av tekniske hjelpemidler foregår ute i kommunene. Målet med prosjektet har vært å kartlegge hvordan kommunene følger opp sitt ansvar med tanke på å gi innbyggere med bevegelseshemming en god kvalitet på formidlingen av tekniske hjelpemidler.
Prosjektet er gjennomført som en spørreundersøkelse med spørsmål hovedsakelig omkring hjelpemiddelprosessen. Egne spørreskjema ble utformet og sendt til brukere, kommunale formidlere og til ansatte ved hjelpemiddelsentralene. Fire fylker har deltatt. Disse er Nord-Trøndelag, Rogaland, Buskerud og Aust-Agder. Utvalget ble foretatt med tanke på å få til en spredning mellom nord/syd, øst/vest, kyst/innland. Totalt ble 21 kommuner inkludert, seks i Nord-Trøndelag, fem i Rogaland, fire i Buskerud og seks i Aust-Agder.
Svarprosenten fra brukerne var på 60. Fra de kommunale formidlerne var svarprosenten på 40 og fra de ansatte på hjelpemiddelsentralene 83.
Undersøkelsen gir svar på i hvilken grad brukerne:
- er innvolvert og aktivt deltakende i hjelpemiddelformidlingen
- blir fulgt opp i bruken av hjelpemidlene de har fått
- er fornøyd med hjelpemidlene og hjelpemiddelprosessen.
Brukerne opplever at de i stor grad medvirker i formidlingsprosessen og at kommunen ivaretar brukermedvirkning. De fleste kommunale formidlerne mener også at kommunen ivaretar brukermedvirkning, men tallene varierer likevel noe mellom de fire fylkene. Over halvparten av brukerne ber likevel formidler bestemme valg av hjelpemiddelløsning. Dette kan henge sammen med manglende kunnskap om hvilke hjelpemidler som finnes på markedet. Mange brukere sier at de ikke har fått informasjon om aktuelle hjelpemidler. De aller fleste brukerne opplever at de blir lyttet til og respektert. Kun åtte brukere av 152 opplevde at de i liten grad ble lyttet til.
Det store flertallet blant brukerne er også fornøyd med hvordan formidlingen av hjelpemidlene foregår. De eldre synes å være noe mer fornøyde enn de yngre, og deres fornøydhet synes å være uavhengig av hvem som foretar utredningen av deres behov. Riktignok var flertallet av de som foretok utredning enten ergoterapeut eller fysioterapeut, men også pårørende foretok utredning av behov, i følge brukerne.
De fleste brukerne er fornøyd med opplæringen i bruken av hjelpemidlet, mens noen færre er fornøyd med oppfølgingen. Mange av de kommunale formidlerne påpeker at de trenger bedre tid hjemme hos den enkelte for opplæring og oppfølging i bruken av hjelpemidlene. De kommunale formidlerne er også mer kritiske i sine svar med tanke på egen fornøydhet med opplæring og oppfølging.
Kun én av fire brukere opplyste at de hadde hjelpemidler stående som de ikke brukte. Dette kan bety at det mange steder finnes gode løsninger for å returnere hjelpemidler som ikke brukes. De som hadde hjelpemidler stående, begrunnet dette med at hjelpemidlet ikke lenger passet, mens andre hadde hjelpemidler stående som var tungvinte å bruke eller som ikke var tilpasset deres behov.
Selv om de fleste brukerne synes å være fornøyd med hjelpemiddelformidlingen og framhever at de får bra service, har god kontakt med formidler og har fått det hjelpmidlet de hadde behov for, er det en del brukere som mener formidlingen tar for lang tid.
Ventetiden på utredning har gjerne sammenheng med hvor lange ventelister de kommunale formidlerne har. Mange av de kommunale formidlerne mener at en del brukere må vente uforholdsmessig lenge på grunn av bemanningssituasjonen i kommunen. Det kan derfor synes vanskelig å endre praksis uten flere ressurser. Like fullt bør det være mulig å se på hvordan arbeidet er organisert og hvordan samarbeidet i kommunen fungerer for å finne løsninger som kan redusere ventetiden for brukerne.
Ventetiden fra søknad er utfylt til hjelpemidlet leveres hos bruker kan ha sammenheng med flere faktorer. Ufullstendig utfylte søknader kan være en årsak. En annen "flaskehals" som nevnes er vedtaksavdelingens behandlingstid og en tredje leveringstid fra leverandør når hjelpemidlet ikke finnes på lager. Dette betyr at både kommunal formidler, ansatte på hjelpemiddelsentralen og leverandør kan forårsake lang ventetid på å få et hjelpemiddel. Dersom bruker på forhånd vet hvor lang ventetiden blir, kan ventetiden være lettere å akseptere. Samtidig må målet være å korte ned ventetiden i alle ledd slik at bruker får riktig hjelpemiddel til riktig tid.
Denne undersøkelsen har i liten grad avdekket forhold i kommunene på systemnivå. Dette kan i ettertid sies å være en svakhet ved undersøkelsen. I noen kommuner oppleves at hjelpemiddelsentralen skyver mer og mer ansvar over på kommunene slik at kommunene får flere oppgaver uten å få flere ressurser. Sett i et brukerperspektiv kan dette får konsekvenser, kanskje spesielt i forhold til enda lengre ventetid.
Kommuneavtalen regulerer samarbeidet mellom hjelpemiddelsentralen og den enkelte kommunen. Denne avtalen er i følge vår undersøkelse godt kjent ved hjelpemiddelsentralen, men noe mindre kjent blant formidlerne ute i kommunene. Siden det i denne avtalen ligger føringer med tanke på ansvarsfordeling og samarbeid mellom hjelpemiddelsentralen og kommunen, er den et viktig verktøy i arbeidet for å utvikle gode samarbeidsrutiner i hjelpemiddelformidlingen. En undersøkelse på systemnivå om hvordan kommuneavtalene rundt i landet fungerer i praksis, kan være viktig for å få belyst styrker og svakheter ved avtalen og hvordan dette påvirker hjelpemiddelformidlingen.
